Metodene for å bestemme tykkelsen på dekklaget inkluderer hovedsakelig følgende situasjoner:
Generelt bør tykkelsen på dekklaget bestemmes i henhold til avstanden fra bakken til toppen av jordlaget med en skjærbølgehastighet større enn 500 m/s. Dette er den mest brukte metoden og er anvendelig for de fleste tilfeller.
Når det er et jordlag 5 meter under bakken med en skjærbølgehastighet større enn 2,5 ganger skjærbølgehastigheten til jordlagene over den, og skjærbølgehastigheten til dette laget og den underliggende bergarten og jorda er ikke mindre enn 400 meter, kan tykkelsen på dekklaget bestemmes i henhold til avstanden fra bakken til toppen. Denne situasjonen er anvendelig for tilstedeværelsen av et hardere jordlag på en viss dybde under bakken.
Isolerte bergarter og linser med en skjærbølgehastighet større enn 500 m/s bør betraktes som det omkringliggende jordlaget. Dette betyr at under disse spesielle geologiske forholdene må beregningen av tykkelsen på dekklaget ta hensyn til eksistensen av disse spesielle geologiske organene.
Den harde mellomlaget av vulkansk berg i jordsjiktet bør betraktes som en stiv kropp, og dens tykkelse bør trekkes fra det dekkende jordlaget. Dette for å gjenspeile de faktiske geologiske forholdene og unngå å overvurdere tykkelsen på dekklaget i beregningen.
Definisjonen av dekklagstykkelse er avstanden fra overflaten til den underjordiske berggrunnen. Avstanden fra det underjordiske berggrunnen eller hardt jordlag med en skjærbølgehastighet større enn 500 m/s til bakkeoverflaten kalles "dekklagstykkelse".
Gjennom ovennevnte metode kan dekklagets tykkelse bestemmes nøyaktig, og dermed gi viktige geologiske parametere for bygningsdesign og seismisk design.






